Høyesteretts dom om skjæringstidspunktet i Rt-1978-1327

I Høyesteretts dom publisert Rt-1978-1327 foretok Høyesterett en avklaring av når det foreligger slikt brudd i samlivet mellom ektefeller at det får betydning for fastsettelse av skjøringstidspunktet ved skiftet.

I saken hadde ektefellene den 1. juli vært til forgjeves forliksmegling. 4. juli reiste hustruen fra hjemmet. Mannen hadde et lodd i et billotteri som ved trekning 3. juli kom ut med gevinst. Høyesterett antok at samlivet ikke var hevet den 3. juli, og bilgevinsten ble således ansett å tilhøre fellesboet.

Sentralt i dommen er følgene sammendrag av førstvoterende i Høyesterett (vår utheving)

De alternative skjæringspunkter vurdert mot hverandre, og lovforarbeidenes omtale av « faktisk separasjon », viser etter min oppfatning at opphøret av et vanlig ekteskapelig samliv må ha markert seg i det ytre før samlivet kan anses for hevet i den mening loven bruker ordet. Det kan ikke være tilstrekkelig at ektefellene seg imellom er enige om å søke å få slutt på ekteskapet, at de har gjennomført en forliksmegling, at de selv mener deres standpunkter er definitive, og at deres samværsform og omgangstone blir bestemt av det, – når samlivet likevel opprettholdes. Skal samlivet kunne anses hevet, må opphøret av det ha markert seg ved en klar atskillelse. Som regel vil dette skje ved fraflytning. Men jeg kan ikke reservasjonsløst slutte meg til mindretallet i lagmannsretten som angir fraflytning som et absolutt vilkår. Det kan vel tenkes situasjoner hvor en klar atskillelse vil kunne gjennomføres uten at så skjer.

 

Dommen i sin helhet:

Dommer Elstad: Fru A (nå fru B), gift med A, oppsøkte 24. juni 1974 en advokat for å få bistand til å begjære separasjon. Dagen etter sendte advokaten et brev til mannen hvor han nevnte hvordan konen hadde tenkt seg forskjellige forhold ordnet i forbindelse med en forestående separasjon, blant annet når det gjaldt foreldremyndigheten over deres 5 år gamle datter. Det var også nevnt at hun « som De er kjent med », akter å bosette seg i Sverige. Samme dag sendte advokaten også begjæring til forliksrådet om megling. I den var det eksakt opplyst at konen 4. juli ville reise til Sverige hvor hun tok sikte på å slå seg ned. Begge ektefellene møtte til forliksmegling 1. juli 1974. Meglingen var forgjeves, og det ble protokollert at « Begge parter ville ha separasjon og skilsmisse ». Ektefellene bodde sammen med datteren i deres felles hjem inntil 4. juli da konen som på forhånd bebudet, for godt reiste bort. Foreløpig var det ikke tatt videre skritt for å få ekteskapet oppløst. Det skjedde først noe senere og endte med skilsmissedom 21. januar 1975. Etter skilsmissen er konen blitt gift på ny med B og bruker hans etternavn. Lenge før det var blitt tale om separasjon, hadde A kjøpt et lodd i et billotteri. Trekningen, som foregikk 3. juli 1974, dagen før hans kone forlot hjemmet, resulterte i at han vant en personbil til antatt verdi ca. kr. 28000. Ved det etterfølgende offentlige skifte av fellesboet til de tidligere ektefeller ble det tvist om bilen skulle regnes som mannens særeie eller som en del av fellesboet, jfr. ektefellelovens § 43 tredje ledd.

Toten skifterett avsa i denne tvist 5. januar 1977 kjennelse med slik slutning:

« Den Simca 1100-personbil som A vant den 03.07.1974, tilhører fellesboet slik at fru A på sin lodd utlegges halvparten av bilens nyverdi. »

A påanket kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 5. desember 1977 avsa dom med denne domsslutning:

 

«

1. Den Simca personbil som A vant i lotteri den 3.7.1974 er hans særeie.

2. Sakskostnader idømmes ikke.

»
Dommen er avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for å stadfeste skifterettens kjennelse.

Fru B (tidligere fru A) har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av de avgjørelsesgrunner skifteretten og lagmannsretten har gitt.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Toten herredsrett og Västerviks tingsrätt med avhør av henholdsvis A og fru B. Det er lagt frem en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. I faktisk henseende foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som den gjorde for lagmannsretten. Derimot er det rettslig sett skjedd en forandring som jeg skal komme inn på under omtalen av partenes anførsler.

Fru B hevder prinsipalt, og som nytt for Høyesterett, at det er likegyldig om gevinstloddet ble trukket ut før eller etter at samlivet opphørte. Det avgjørende må være at loddet var innkjøpt lenge før det var tale om separasjon og samlivsopphør, at loddet hadde en potensiell verdi som var felleseiets, og at gevinsten det utbrakte derfor må bli en del av fellesboet. Subsidiært hevder hun, som tidligere for lagmannsretten, at samlivet ikke ble hevet før hun 4. juli 1974 forlot hjemmet. Inntil denne dato bodde de sammen. Rett nok foregikk det under forhold preget av et gjensidig ønske om å få samlivet og ekteskapet brakt til opphør. Men det er ikke tilstrekkelig til at samlivet kan anses « hevet » i den mening ordet er brukt i ektefellelovens § 43 tredje ledd. Til det trengs en større ytre markering enn den å søke advokathjelp og å møte i forliksrådet.

Fru B har lagt ned slik påstand:

 

«1.Den Simca 1100 personbil som A vant den 3.7.1974 tilhører hans og fru B’s felleseie.

2. A dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for lagmannsrett.

3. Fru B tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
A mener at motpartens prinsipale, nye anførsel ikke kan føre frem. Det kan være at loddsedler som måtte foreligge ved åpningen av et fellesboskifte, vil bli trukket inn i bomassen, og at senere uttrukne gevinster vil tilfalle boet. Men fra dette kan ikke trekkes noen slutning om eventuelle gevinster oppnådd i en periode mellom opphøret av et samliv og åpningen av en skiftebehandling. Der får en holde seg til den ordbruk som er anvendt i ektefellelovens § 43 tredje ledd. Det virker umiddelbart kunstig å anse en loddgevinst for ervervet før trekningen er foretatt.

A har for Høyesterett frafalt den anførsel han hadde for lagmannsretten om at allerede motpartens begjæring om forliksmegling skulle kunne anses som en begjæring om separasjon. Som tidligere for lagmannsretten hevder han imidlertid fortsatt at samlivet mellom ham og konen faktisk var hevet flere dager før 3. juli 1974. Fra slutten av juni måned var det begge ektefellers klare og endelige standpunkt at ekteskapet skulle bringes til opphør, og de innrettet seg etter det i de dagene de fortsatt bodde under samme tak inntil konens på forhånd bebudede avreise fant sted. Ektefellelovens § 43 tredje ledd angir ikke bestemte kriterier for hva som skal til for at et samliv skal anses hevet, og således ikke at det nødvendigvis må markeres ved en fraflytning. Det er ikke behov for noen ytre markering hvor ektefellene var enige.

A har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes forsåvidt gjelder punkt 1.

2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»
Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og lagmannsrettens mindretall. Som nevnt har fru A for Høyesterett fremsatt en ny anførsel som er angitt å skulle være den prinsipale. Jeg finner det imidlertid hensiktsmessig først å vurdere den anførsel som er angitt å være hennes subsidiære. Når det gjelder den, kan jeg langt på vei slutte meg til den begrunnelse som det dissenterende medlem av lagmannsretten har gitt.

Til de skjæringspunkter som er angitt i ektefellelovens § 43 tredje ledd hører blant annet « at det er fremsatt begjæring eller reist søksmål til separasjon eller skilsmisse ». Det er helt klart at det med disse ord er ment en formelt fremsatt begjæring til fylkesmannen om separasjon, og/eller stevning uttatt til herreds- eller byrett for å oppnå separasjon eller skilsmisse. Det er ikke tilstrekkelig at det foretas forliksmegling og heller ikke at det etter en megling arbeides videre med fremsettelse av begjæring eller uttak av stevning. Et ytterligere skjæringspunkt er angitt med ordene « efterat samlivet er hevet uten dom eller bevilling ». Bestemmelsen kom inn i § 43 tredje ledd ved en lovendring i 1937 som i Ot.prp. nr. 13/1937 er begrunnet med at det er « tilføyet en bestemmelse om at også det som en ektefelle erhverver efter at der er inntrådt faktisk separasjon, blir vedkommendes særeie ». De alternative skjæringspunkter vurdert mot hverandre, og lovforarbeidenes omtale av « faktisk separasjon », viser etter min oppfatning at opphøret av et vanlig ekteskapelig samliv må ha markert seg i det ytre før samlivet kan anses for hevet i den mening loven bruker ordet. Det kan ikke være tilstrekkelig at ektefellene seg imellom er enige om å søke å få slutt på ekteskapet, at de har gjennomført en forliksmegling, at de selv mener deres standpunkter er definitive, og at deres samværsform og omgangstone blir bestemt av det, – når samlivet likevel opprettholdes. Skal samlivet kunne anses hevet, må opphøret av det ha markert seg ved en klar atskillelse. Som regel vil dette skje ved fraflytning. Men jeg kan ikke reservasjonsløst slutte meg til mindretallet i lagmannsretten som angir fraflytning som et absolutt vilkår. Det kan vel tenkes situasjoner hvor en klar atskillelse vil kunne gjennomføres uten at så skjer.

I dette tilfelle ble samlivet hevet 4. juli 1974 ved at konen reiste fra hjemmet for godt. Trekningen som førte til gevinst, ble foretatt dagen før. Under de konkret foreliggende omstendigheter kan anføres rimelighetsbetraktninger for at bilen som ble vunnet, skal være mannens særeie. Vilkårene for heving av samlivet kan imidlertid ikke avpasses etter hva som umiddelbart kan synes rimelig i det enkelte tilfelle. Det må søkes holdt en linje.

Etter det jeg nå har nevnt, trenger jeg ikke å gå inn på den nye anførsel som fru B har kommet med for Høyesterett.

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Saken har vært tvilsom, og saksomkostninger bør etter min oppfatning ikke tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Den Simca 1100 personbil som A vant i lotteri den 3. juli 1974, er felleseie mellom ham og hans tidligere ektefelle fru B.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

 

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Løchen, Bølviken og justitiarius Ryssdal: Likeså.