Kompensasjon av pensjonsrettigheter under ekteskapet – ekteskapsloven § 61 b

By | 31/08/2014

Spørsmålet om når det foreligger grunnlag for kompensasjon av pensjonsrettigheter opptjent under ekteskap ble satt på spissen i en fersk dom av tingretten.

Saken omhandlet en kvinne (A) som rettet et krav om kompensasjon mot sin tidligere mann (B) grunnet hans uttak av pensjonsrettigheter. Hun mente at uten slik kompensasjon ville hun bli urimelig dårlig stilt. Partene hadde vært gift i 23 år og hadde 3 barn sammen.

Følgende eiendeler kan en ektefelle holde utenfor deling i henhold til ekteskapsloven § 61 b:

«rettigheter i offentlige trygdeordninger, offentlige eller private pensjonsordninger, og krav etter en livrente eller livsforsikring som ikke har gjenkjøpsverdi som ektefellen eller ektefellene i fellesskap kan realisere. Hvis en ektefelles uttak fører til at den andre ektefellen blir urimelig dårlig stilt, kan han eller hun tilkjennes et beløp for å forhindre dette. Ved vurderingen av om det skal tilkjennes kompensasjon, skal det blant annet legges vekt på om ekteskapet har vært langvarig. Det kan bestemmes at beløpet skal betales i avdrag.»

Rettens vurdering baserte seg på følgende;

For det første stadfestet retten at vilkåret «urimelig dårlig stilt» er et strengt vilkår. Terskelen for kompensasjon er derfor høy, og det er ikke enhver ulikhet i pensjonopptjeningen som skal kompenseres. Det beror på en skjønnsmessig vurdering om vilkåret er oppfylt, og her spiller flere momenter inn.

Det første momentet som ble tatt i betraktning var ekteskapets varighet. Dette fremkommer klart av ordlyden i loven. Partene i saken hadde vært gift i 23 år og hadde 3 barn sammen. At dette ble ansett som et langvarig ekteskap var utvilsomt.  Generelt anses ekteskap for langvarig hvis partene har vært gift i minst 15 år og har felles barn, og ellers minst 25 års ekteskap.

Ekteskapets varighet er ikke det eneste momentet som skal vektlegges i vurderingen av «urimelig dårlig stilt».  Blant annet skal det også legges vekt på pensjonsrettighetenes størrelse, opptjeningstidens lengde, partenes alder og den andre ektefellens mulighet til å opparbeide seg egne pensjonsrettigheter.

I den aktuelle saken var det klart at A ved fylte 67 år ville få utbetalt ca. 40% av den alderspensjonen som B ville få utbetalt på grunnlag av opptjening under ekteskapet. Dette er en stor forskjell som taler for kompensasjon.

Spørsmålet videre bygget derfor på om denne utbetalingsforskjellen gjorde A «urimelig dårlig stilt». Også her må andre nevnte momenter trekkes inn ved vurderingen.

A var 44 år på skjæringstidspunktet og hadde derfor 23 år igjen av yrkeslivet med mulighet for opparbeidelse av pensjonsrettigheter. Grunnet hennes alder falt hun utenfor den gruppen som ekteskapslovens § 61 b er ment å verne om – nemlig eldre skilte kvinner. A`s unge alder talte derfor mot kompensasjon.

Etter en vurdering av partenes situasjon under ekteskapet, la retten til grunn at A hadde hatt mulighet til å arbeide mer i de periodene B var hjemme fra jobb (B jobbet i skift på sjøen og hadde fri annenhver måned). A jobbet en 40% stilling ved et bakeri.  A kunne også ha tatt på seg ekstravakter på dagtid i de periodene hvor B var på sjøen, da særlig etter at barna var kommet i skolealder. Igjen talte dette mot kompensasjon.

Et annet moment var at A hadde vært 60% ufør i lengre tid. Retten la derfor vekt på at det var uførheten og ikke ekteskapet som hadde hindret A til å ta på seg ytterligere arbeid både under og etter ekteskapet. Dette talte også mot kompensasjon.

Retten la videre vekt på at A selv hadde valgt å avslutte en privat pensjonssparing til hennes fordel som var betalt med partenes felles midler, og at hun hadde valgt å bruke utbetalt uføreforsikring til vanlig forbruk i stedet for å sikre seg selv økonomisk. Dette talte også mot kompensasjon.

Etter en helhetsvurdering av alle de nevnte momentene kom retten frem til at A ikke hadde rett på kompensasjon etter ekteskapsloven § 61 b.