Ny dom om skjevdeling av boligeiendom og krav om husleie i et ektefelleskifte

By | 26/05/2014

Ektemannens krav om skjevdeling av boligeiendom førte frem i en dom som nylig ble avsagt av Agder lagmannsrett. Det ble foretatt en konkret vurdering av hustruens direkte og indirekte bidrag til ervervet av eiendommen. Resultatet – krav om skjevdeling av ca. 35 % av nettoverdien – var ikke «åpenbart urimelig».

Dommen inntas i sin helhet under.

 

– – –

 

Saken gjelder tvist om skjevdeling av boligeiendom og krav om husleie i et ektefelleskifte.

Bakgrunnen for saken er i hovedtrekk slik:

Ankende part, A, og ankemotparten, B, møttes første gang i 1997. A jobbet da som selger av tekstiler/klær og bodde i en leid leilighet i Sandefjord. B jobbet i et fiskebåtrederi på vestlandet, og var i den forbindelse ute på fiske i Barentshavet 6-7 uker ad gangen. Hun eide en borettslagsleilighet i Sandefjord.

Partene ble samboere i 1998. B solgte i den forbindelse sin leilighet med et lite tap, og de flyttet sammen i A leide leilighet. B ble gravid mot slutten av 1998, og partenes felles barn, C, ble født 0.0.1999. I forbindelse med graviditeten, var B sykmeldt fra jobben på fabrikktråler.

Den 14. juni 1999 inngikk A en kontrakt som kjøper av [adresse] i Sandefjord. I følge kjøpekontrakten var kjøpesummen kr 1 000 000,-, og kjøperen skulle i tillegg til kjøpesummen betale kr 150 000,- for inventar og løsøre.

I forbindelse med kjøpet, ble det etablert et avdragsfritt boliglån i begge parters navn i Sparebank 1 Buskerud-Vestfold på kr 1 000 000,-. B ble registrert som hovedskyldner og A som medskyldner, noe som senere ble gjort om slik at A stod som hovedskyldner. Det er for øvrig ubestridt at A innbetalte kr 150 000,- i forbindelse med oppgjøret for boligen, og at han også innbetalte kr 26 961,- til megleren som gjaldt omkostninger.

Partene giftet seg i 2003. Foruten en ekstraordinær nedbetaling av lånet med kr 50 000,-, foretatt av A, ble det kun betalt renter under partenes samliv. Også rentene er det A som har betalt. A ble også registrert som eneste hjemmelshaver til eiendommen i grunnboken, og boligen, samt gjelden ble ført på hans selvangivelser.

Under samlivet var det også A som betalte faste kostnader og størstedelen av husholdningsutgiftene. B bidro i begynnelsen med egne lønnsinntekter, men har hele tiden vært hjemmeværende etter graviditeten/sykmeldingen. Hun skal etter det opplyste ha bidratt noe gjennom å arbeide i A næringsvirksomhet (salg av smykker på «homeparties» o.l.), i tillegg til å ha hatt ansvaret for hjemmet og partenes felles barn.

Partene ble formelt separert i mai 2008. Lånesaldoen på skjæringstidspunktet var kr 1 057 856,-. Partene ble ikke enige om det økonomiske oppgjøret, og det ble åpnet offentlig skifte. A fremsatte krav om skjevdeling av verdien av boligeiendommen, og han reiste skiftetvist innenfor en frist som ble satt av Sandefjord tingrett. B fremsatte samtidig motkrav i form av krav på husleie, ektefellebidrag og oppgjør for boligen.

 

Sandefjord tingrett avsa dom i skiftetvisten 12. juli 2013 med slik domsslutning:

I hovedsøksmålet:

A kan skjevdele 20 % av eiendommen i [adresse] i Sandefjord kommune.

I motsøksmålet:

1. A dømmes til innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dom å betale til B som oppgjør for fellesbolig 573 257,60 – femhundreogsyttitretusentohundreogfemtisyvkommaseksti – kroner.

2. A frifinnes i kravet om husleie for [adresse] til B.

3. A frifinnes i kravet om ektefellebidrag til B

I begge søksmål:

A og B dekker sine egne sakskostnader.

A anket domsslutningen i «hovedsøksmålet» og pkt. 1 i «motsøksmålet» samt sakskostnadsavgjørelsen til Agder lagmannsrett. B har tatt til motmæle gjennom anketilsvar og samtidig inngitt avledet anke over domsslutningens pkt. 2 i «motsøksmålet».

Kravet om ektefellebidrag er således rettskraftig avgjort gjennom tingrettens dom. Videre er partene enige om at anken rettet mot pkt. 1 i «motsøksmålet» var nødvendig utelukkende fordi tingretten ikke skulle ha fastsatt noe beløpsmessig oppgjør for fellesboligen, men kun begrenset seg til å ta stilling til spørsmålet om skjevdeling. De materielle krav som er til behandling i ankesaken, er således A krav om skjevdeling av boligeiendommen og Bs motkrav om husleie.

Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg tinghus 10. april 2014. Begge parter møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble i tillegg ført 2 vitner og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Ankende part, A, har nedlagt slik påstand:

I anken:

I skifteoppgjøret mellom B og A har A rett til å holde utenfor delingen et beløp fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til 43,45% av verdien av eiendommen [adresse] (gbnr. 00/000) i Sandefjord kommune.

I avledet anke:

Anken forkastes.

I den samlede sak:

B dømmes til å betale sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

 

Som grunnlag for påstanden har ankende part i hovedsak gjort gjeldende:

Ankende part hadde med seg hele den «ikke-lånefinansierte» verdien av boligen inn i ekteskapet. Verdien er i behold, og han krever denne skjevdelt, jf. ekteskapsloven § 59 første ledd. Ankemotparten var ikke sameier i boligen ved ervervet.

B valgte å ikke jobbe under samboerskapet. A betalte for oppussing og ca. 90% av familiens samlede underholdskostnad.

Kostpris for boligen var kr 1 176 961,- i 1999, hvorav ankende part lånte kr 1 000 000,-. Kvadratmeterprisen for eneboliger i Sandefjord økte med 42,62% mellom 1999 og 2003 da ekteskapet ble inngått. Dette tilsier at boligen ved ekteskapsinngåelsen hadde steget i verdi med kr 501 620,77, noe som gir en avrundet kostpris i 2003 på kr 1 680 000,-.

Selv om lånet var avdragsfritt, foretok A en avdragsinnbetaling på kr 50 000,-. Med en gjeld på kr 950 000,- blir da verdien som den ankende part hadde med seg inn i ekteskapet kr 730 000,-, dvs. 43,45% av boligens verdi. Dette er følgelig også hans skjevdelingskrav. Boligens resterende verdi er gjenstand for likedeling.

Ankemotparten har under ankebehandlingen akseptert at retten ikke kan fastsette verdien og at oppgjørstidspunktet ikke har kommet.

Når det gjelder husleiekravet, bestrides dette. Tingretten har korrekt lagt til grunn at markedsleien for hele boligen er kr 8 000,- per måned. Kravet om husleie ble fremsatt i brev av 7. mai 2009 og kan følgelig uansett først kreves fra dette tidspunkt.

Det anføres at A eier hele huset, dvs. at B heller ikke har blitt sameier i løpet av ekteskapet. Dersom lagmannsretten likevel skulle komme til at hun har en eierandel, vil A ha et krav mot henne på dekning av hennes andel av eierkostnaden fra samlivsbruddet. Det anføres at halv eierkostnad i perioden uansett overstiger et eventuelt husleiekrav.

 

Ankemotparten, B, har nedlagt slik påstand:

Anken:

1. B frifinnes.

2. Eiendommen [adresse], gnr. 00 bnr. 000 i Sandefjord kommune skal likedeles.

Avledet anke:

A dømmes til å betale husleie til B, oppad begrenset til kr 8 000 per måned med tillegg av lovens forsinkelsesrente, fra og med 07.05.2009 og frem til skiftet er gjennomført.

I begge tilfeller:

A dømmes til å betale saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten til B.

Som grunnlag for påstanden har ankemotparten i hovedsak gjort gjeldende:

Partene var sameiere i boligen fra og med kjøpet i 1999, og boligen/verdien skal derfor likedeles jf. ekteskapsloven § 58. De kjøpte den som et felles prosjekt, etter at B hadde frigjort kapital ved salg av egen leilighet. Boligen ble fullfinansiert ved felles låneopptak, og B stod som medskyldner. Sameierskapet var avtalt, subsidiært anføres dette å følge av «annet rettsstiftende moment», jf. Rt-1999-177.

B har under enhver omstendighet blitt sameier under samlivet. Hun har bidratt til partenes økonomi og erverv ved å arbeide ulønnet med salg av smykker for A firma, samt ulønnet kontorarbeid. Videre har hun hatt totalansvar for hus og hjem samt partenes felles barn. Dette etter ønske fra A, og hun har dermed også muliggjort større inntektsevne for ham. B har således vært med å betale renter på boliglånet under samlivet.

De innbetalte kr 150 000,- representerer ikke kjøp eller investering i eiendommen, men er betaling for innbo og løsøre. Dette fremgår av salgsdokumentene. A kan ikke høres med et skjevdelingskrav på dette grunnlag.

Det er for øvrig ikke ført bevis for at A i det hele tatt hadde en netto formuessituasjon ved ekteskapsinngåelsen. Det vil uansett representere et åpenbart urimelig resultat å skjevdele boligeiendommen, jf. ekteskapsloven § 59 andre ledd.

B har krav på husleie med kr 8 000,- per måned fra og med 7. mai 2009, jf. ekteskapsloven § 68 andre ledd. Det aksepteres at hennes halvpart av felles utgifter avkortes i husleiekravet, men husleiekravet overstiger uansett hennes halvdel av disse kostnadene.

 

 

Lagmannsretten bemerker:

1. Skjevdelingskravet

 

Det grunnleggende utgangspunktet er at ektefellenes felleseie skal deles likt, jf. ekteskapsloven § 58 første punktum. Begrunnelsen for denne likedelingsregelen veier likevel ikke like tungt for midler som partene eide før de giftet seg eller senere har ervervet ved arv eller gave – og spesielt i tilfeller hvor ekteskapet har vært av kortere varighet.

Ekteskapsloven § 59 første ledd innfører derfor en unntaksbestemmelse om skjevdeling: En ektefelle kan holde utenfor delingen «verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv eller gave fra andre enn ektefellen».

Klarhetskravet i § 59 innebærer at det er A som har bevisbyrden for at det var han som brakte verdien av boligen inn i ekteskapet som eneeier. Videre er det nettoverdien av boligen han eventuelt vil ha krav på å skjevdele.

Skjevdelingskravet reiser to hovedspørsmål. For det første er det spørsmål om det var A alene som ervervet boligen i 1999 da partene var samboere, eller om den ble ervervet i fellesskap. Dernest er det spørsmål om B gjennom samboerskapet og ekteskapet har blitt sameier i boligen. For det tilfellet at B ikke på noe tidspunkt har blitt sameier, blir det atter subsidiært spørsmål om å anvende unntaksregelen i ekteskapsloven § 59 andre ledd slik at midlene likevel ikke holdes utenfor delingen eventuelt bare delvis holdes utenfor.

Partene var samboere på tidspunktet da boligen i [adresse] ble ervervet. Som tingretten har pekt på, er det rettslige utgangspunktet at etablering av slikt samlivsforhold ikke medfører sameie i det partene da eier eller senere erverver. Det samme gjelder den senere ekteskapsinngåelsen – heller ikke det innebærer en sammensmelting av partenes formuesmasser i rettslig henseende. Gjennom rettspraksis er det fastslått at sameie krever avtale eller annet rettsstiftende moment, jf. bl.a. Rt-1999-177.

Lagmannsretten har, som tingretten, kommet til at det ikke er sannsynliggjort noen uttrykkelig avtale mellom A og B om et sameierforhold ved ervervet av boligen. Det må riktignok legges til grunn at erverv av ny bolig var et felles prosjekt, herunder at begge parter var på diverse visninger mv, men da i den forstand at partene var enige om å finne et nytt sted å bo. Noen skriftlig eller muntlig avtale om sameie forelå likevel ikke, jf. tingrettens merknader i andre avsnitt på side 9 i dommen.

Spørsmålet blir da om det foreligger andre rettsstiftende momenter som kan statuere sameie i boligen allerede ved ervervet i 1999. I tillegg til de konkrete omstendigheter og fellesskapet rundt ervervet, blir det sentralt å vurdere i hvilken grad partene har bidratt direkte til ervervet. Dette har tingretten vurdert på side 9 til 12 i dommen, og lagmannsretten kan i hovedsak slutte seg til det som der fremkommer: A var avtalepart ved ervervet og han stod som eneeier/hjemmelshaver i grunnboken. Ut over den lånefinansierte delen, var det A som med egne midler betalte alle omkostninger ved ervervet, herunder kr 150 000,- for «inventar og løsøre». Det er videre klart at B ikke hadde egenkapital å bidra med.

At partene i fellesskap tok opp et boliglån for å dekke den lånefinansierte delen av kjøpet (kr 1 000 000,-), endrer ikke utfallet av denne totalvurderingen. Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse særskilt at lånet ble opptatt i Bs bank, men med pant i boligen og avtalt avdragsfrihet. Det er videre på det rene at A har betalt alle renteutgifter på lånet senere, herunder også en ekstraordinær nedbetaling på kr 50 000,-. Ved ekteskapets opphør, har for øvrig også banken uten videre slettet B som medskyldner på lånet.

Lagmannsretten er således enig med tingretten i at en helhetsvurdering av de momenter som er gjort gjeldende på dette punkt, må føre til en konklusjon om at Bs direkte bidrag til ervervet etter alminnelige formuesrettslige prinsipper ikke var tilstrekkelige for å stifte et sameie i boligen på ervervstidspunktet.

Det bemerkes imidlertid at lagmannsretten også er enig med tingretten i at de innbetalte kr 150 000,- for inventar og løsøre ved ervervet ikke kan anses som del av kjøpesummen, og dette får betydning ved en eventuell beregning av hvilken nettoverdi A har brakt inn. Om dette vises til tingrettens premisser på side 10 i dommen som lagmannsretten i hovedsak slutter seg til.

Det neste spørsmålet er om B har blitt sameier i boligen under samlivet, dvs. gjennom indirekte bidrag. Det er sikker rett at selv om den ene parten har stått for ervervet av boligen, kan den andre bli medeier gjennom å påta seg oppgaver som går til felles forbruk – hjemmearbeid og dekning av forbruksutgifter. Gjennom slike bidrag frigjør denne ektefellen tid og/eller kapital for den andre, som kan ha kommet anskaffelsen av boligen til gode.

Eierforholdet må i slike tilfeller fastlegges etter en nærmere vurdering med utgangspunkt i de direkte bidrag – egenkapital, lånefinansiering/-betjening mv. Spørsmålet blir så om den andre ektefellen har muliggjort noe av de direkte bidrag ved å ta mer enn sin del av hjemmearbeidet eller betale mer enn sin del av forbruksutgiftene. Det vises til tingrettens nærmere utgreiing om de rettslige utgangspunkter nederst på side 12 og øverst på side 13 i dommen. Ervervet må dessuten ha vært et felles prosjekt for ektefellene, jf. for så vidt ekteskapsloven § 31 tredje ledd. Det siste vilkåret legger lagmannsretten til grunn at er til stede i foreliggende sak, jf. ovenfor.

Det må legges til grunn at A ikke bare har betjent boliglånet fullt ut, men også at han har betalt det alt vesentligste av partenes løpende forbruksutgifter under samlivet. B har imidlertid vært hjemmeværende under hele samlivet – også etter at partenes fellesbarn fikk full barnehageplass i 2002. Ut fra partenes forklaringer og den øvrige bevissituasjonen legger lagmannsretten til grunn at hun etter dette tidspunkt selv valgte bort muligheten til helt eller delvis å gå ut i arbeidslivet igjen. Det er således ikke sannsynliggjort noen spesielle forhold ved partenes samliv etter 2002 som gjorde dette nødvendig av hensyn til omsorgsoppgaver, ektemannens arbeidsforhold eller annet. Arten og omfanget av Bs innsats i hjemmet har ikke gått ut over hennes andel av hjemmearbeid eller forbruksutgifter, og hun kan da etter lagmannsrettens syn ikke sies å ha medvirket til anskaffelsen av boligen.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at B ikke har blitt sameier i boligen under samboerskapet og ekteskapet frem til separasjonen i 2008. A krav på skjevdeling må således tas til følge.

Det er nettoverdien av boligen som kan kreves skjevdelt. Lagmannsretten skal fastsette en prosentvis andel av boligens verdi som A kan holde utenfor delingen på utlodningstidspunktet.

A har ikke sannsynliggjort at betalingen for innbo og løsøre med kr 150 000,- inngikk i kjøpesummen, og denne summen holdes derfor utenfor ved beregningen av kostpris ved ervervet. Kostprisen var således kr 1 000 000,- tillagt omkostninger på kr 26 961,-. Lånefinansieringen utgjorde kr 1 000 000,-, men A har redusert lånesaldoen til kr 950 000,- gjennom en avdragsbetaling på kr 50 000,-.

Ankende part har fremlagt en boligstatistikk som viser økningen i kvadratmeterprisen på 42,62% for eneboliger i Sandefjord fra 1999 til 2003, dvs. året partene giftet seg. Dette tilsier en økning i boligens verdi på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen med kr 437 691,-. Dette gir en kostpris i 2003 på kr 1 464 652,-. Fratrukket gjelden på kr 950 000,-, blir nettoverdien som A hadde med seg inn i ekteskapet kr 514 652,-. Hans skjevdelingskrav i dag utgjør således 35,14 % av boligens nettoverdi på utlodningstidspunktet.

Unntaket for «et åpenbart urimelig resultat», jf. ekteskapsloven § 59 andre ledd, kommer ikke til anvendelse. Partenes ekteskap medregnet samboerskapet hadde en varighet som ikke kan tillegges vekt i noen retning. B blir dessuten sittende igjen med halvparten av ca. 65 % av boligens nettoverdi på utlodningspunktet.

 

2. Husleiekravet

 

Dette kravet forutsetter at B helt eller delvis har blitt sameier i boligen under partenes samliv, jf. ekteskapsloven § 68 andre ledd. I lys av lagmannsrettens konklusjon ovenfor, blir hennes avledede anke på dette punkt å forkaste.

 

3. Saksomkostninger

 

A har vunnet ankesaken i det vesentligste og har i utgangspunktet krav på erstatning av sine sakskostnader fra motparten. Begge parter er innvilget fri sakførsel. Lagmannsretten finner at det er tungtveiende grunner for å gjøre unntak etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd slik at partene bærer sine egne omkostninger. Det vises til sakens velferdsmessige betydning for ankemotparten, og at avgjørelsen av sameiespørsmålet har budt på en viss tvil idet begge parter stod ansvarlig for lånefinansieringen av boligen.

Av samme grunner som nevnt, gjøres ingen endringer i tingrettens kostnadsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

 

Domsslutning:

 

1. I skifteoppgjøret mellom B og A har A rett til å skjevdele 35,12% av boligeiendommens nettoverdi på utlodningstidspunktet.

2. Anken over punkt 2 i tingrettens domsslutning benevnt som motsøksmål, forkastes.

3. Partene bærer sine egne sakskostnader for lagmannsretten.

4. Det gjøres ingen endringer i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.